sitte igjen med ingenting. Han hadde lovet henne at de, med «hennes andel», kunne starte et prosjekt sammen. Camila brydde seg ikke om pengene; hun var rett og slett livredd for å ende opp alene etter farens død. I denne panikktilstanden hadde hun brukt ord som egentlig ikke var hennes egne – de mest sårende ordene hun kunne finne.
Rosa satte seg på kne og trakk henne inntil seg i en omfavnelse. Det var første gang Camila noen gang hadde sagt ordet «mamma» høyt.
Brevet som hadde ventet i månedsvis
Den
